Det er tidlig første juledag og juleribba, medisterkakene og den alt for feite pølsa henger fortsatt i. På stolen rett ved senga ligger min nye «under-vinter-lang» i merino-ull som dukka opp under juletreet i går. Nå «skriker» den om å bli tatt i bruk. Klokka er ikke mer enn 09:00 og selve julekvelden ble nok ikke rundet av før langt over midnatt. Jeg husker ikke helt hvor sent det ble, men at klokka var et sted mellom 02 og 02:30 når Ole Lukkeøye forbarmet seg er nok i nærheten av de faktiske forhold.
-Så 9:00 er ikke så verst!!

Jeg og kona kler oss opp med turklær umiddelbart og er enige om at i dag skal vi sjekke ut min faste bratt-løype opp til Haugås og videre innover til vi finner «kvileren» på 520 meter. Men i dag skal vi ikke si oss ferdige der. Vi skal gå videre opp den stupbratte lia og se om vi kan ta oss helt til fjells under Flætebakknuten. Inn i skaret mellom nuten og Stegafjellet. Det må sies å være en «helvetesløype» om det er et gangbart ord. Det er ingen som ferdes i dette området, annet en dyra da… Elg og Hjort knives vel litt om revirene oppi lia her tror jeg.

Vi kommer oss avgårde fra heimen litt før 10:00. Sekken er pakket med noen skarve ved-pinner til en liten kose-flamme, øks, termos med varm saft og noen energibarer for sikkerhets skyld. Plutselig blir man sulten og med lavt blodsukker blir ting fort vanskelig. Da er det godt med litt raskt påfyll av karbohydrater. Det tar ikke lange tiden fra vi har startet før vi får betalt med en fantastisk flott soloppgang.

 

Etter slit kommer kos…
Stigningen er kraftig hele veien helt opp til Haugås. Nesten 200 høydemeter på et strekk på ca 700 meter i luftlinje. Det er 28 cm stigning pr. meter. Det er kanonbra kondisjonstrening. For her må man hvile ganske ofte, så man får en helt naturlig intervalltrening i denne lia her. Vi er i et område uten stier, her er det normalt ingen som ferdes og spor etter dyr i form av beiteskader er det praktisk talt over alt i denne lia.

Når vi kommer opp til Haugås er vi kommet opp i 492 m.o.h og ruta som så langt har gått i nord-vestlig retning dreier nå mot nord og det flater ut et stykke innover, før vi skal ta fatt på en siste liten stigning opp til ca 520 m.o.h. Der ligger min faste «kviler». Der har jeg bålplass og noen stokker til å sitte på. Det er her jeg ofte sitter med en liten bål-flamme og tenker over livet. Da er det som offtest bare meg og Kira som er på tur, men i dag er kona med også. Når vi kommer opp dit så fyrer jeg raskt opp et bål. Kona roter litt i sekken sin og vips, hva er det som dukker opp? Riskrem, sukker og hjemmelaget jorbærsaus! Er det mulig!! Hun har dratt på restene fra i går og det er bare å inrømme: Det smakte vanvittig bra etter den lange og bratte lia. Dette ga full motivasjon for å gjøre fremstøtet videre oppover lia i dag.

Jeg har jo vært mye oppi områdene rundt disse brattliene før, men aldri forsøkt meg på selve henget på oversiden av «kvileren». Det går et bekkefar oppover som jeg velger å ta utgangspunkt i. Vi forsøker å følge det, men holder høydedragene på siden av bekkefaret. Det er lite snø på tross av datoen. Ellers hadde ikke denne turen vært mulig nå på denne tiden.

Et tegn fra en annen planet?
Når vi kommer et stykke oppover ser jeg plutselig en kvist som er knekt i vindværet. Den har et merkelig symbol i bruddsåret… Nesten som et tegn fra en annen planet. Om man er observant så er det mange finurlige små detaljer i naturen som kan gi både opplevelser og undring. Her er det nok en liten krabat som har levd sitt liv inne i kvisten, dette har gitt kvisten en svakhet som igjen ga vinden en mulighet til å knekke denne kvisten akkurat der. Det svakeste punkt. Eller kan det være «aliens»?

 

 

Spor av folk «in the middle of nowhere»…

Vi fortsetter oppover, det er bratt og tungt. Selv om det flater ut litt innimellom så ser det ut til at dette vil ende i en fjellvegg som ikke er mottagelig for oss i dag. Vi krysser etterhvert grensa for «naturreservatet» og urskogen bærer preg av å leve sitt eget ville liv her oppe. Vi må etterhvert over et litt bløtt myrparti der vi må gå «litt fort og lett» for ikke å synke i mellom. På den andre siden av myra kommer vi inn i et lite skogholt og der, midt inne i midten av ingenting, henger det et tydelig tegn på at det har vært folk her før oss… men det må ha vært på den tida da de var ute og lette etter buskapen – dyra på gården – for her henger det vitterlig en sink-bøtte i et tre. Den er så gammel at den ikke lenger har bunnen intakt, så den har nok hengt her en stund.

Om ikke det var nok med den bøtta, så hadde også treet bøtta hang i tatt seg den frihet og vokse seg stor som en… tja… vurder selv!

Vi tok oss videre oppover, men det ble etterhvert ganske ufremkommelig og når det var så bratt at vi strengt tatt burde begynt med tau og sikring så valgte vi å snu og innse at veien til fjells i alle fall ikke går akkurat her. Så da var det bare å komme seg ned igjen samme veien som vi hadde kommet opp. Noe som fremtonet seg som langt lettere!

 

 

Vedlegger noen kartutsnitt og spor-tracking fra GPS’n: (Kartgrunnlag: Statens kartverk fra GPS/kart app på Iphone 6s)

   

Kortreist tur er ikke noe å kimse av 🙂

 

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.