Djuptjønn har for meg vært kun en blå flekk på kartet frem til nå. Tilnærmet midt inne i ingenting. Kartet viser ingen stier, det er noen skogsbilveier i området både nord og vest for dette litt «mystiske» vannet som få vet hvor ligger, eller i det hele tatt har lagt merke til… Jeg bor faktisk bare 2,87 km i luftlinje fra denne bortgjemte perlen. Så nå, tidlig i februar, hadde jeg bestemt meg for å finne denne tjønna. Når vinteren likevel er så snøfattig at man tilnærmet kan bruke marka som man gjør i barmark-sesongen, så passer det jo fint selv om kalenderen viser midtvinter.

Kartet viser mine ulike løypevalg i prosessen med å finne djuptjønn, samt en luftlinje som indikerer retningen fra bopel til målet. Kartkilde: ut.no

Første forsøk – 14 feb.

Jeg tok bilen bort til enden av grenda og parkerte ved bommen inn på skogsbilveien som går inn mot Gvammetjønn. Jeg startet turen med å rusle langs veien inn til jeg var rett under Huberget. Der har grunneierne laget seg en «kviler» som jeg antar er i bruk som lunsjplass under høstjakta. Jeg tok inn her og ruslet nå sakte men sikkert innover. I terrenget ble det etterhvert mer ulendt og uffsette enn jeg kunne forutse på mitt papirkart med passe stor målestokk. Det så egentlig ganske enkelt ut terrengmessig på kartet, men i praksis var det ganske mye mer bratte kanter og tungt å ta seg frem. Etter en times tid valgte jeg derfor å ta lunsj, fyre opp en liten flamme med tyri og ta livet med ro. Den blå markeringen på kartet er siste del av turen da jeg valgte å vende tilbake til bilen etter lunsj. Den fjellsiden jeg forserer der etter den blå traseen ser jo på dette kartet ganske grei ut, men jeg kan love at fra toppen og ett stykke ned var det svært bratt og egentlig uegnet som trasévalg.

 

Ferdig rigga lunsjplass. Sol, varm kakao og tyribål. Kan det egentlig bli bedre.

Andre forsøk – 21 feb.

Denne dagen tok jeg bilen til Ormemyrkrysset. Herfra valgte jeg tilnærmet kompasskurs rett inn. Jeg fulgte høydedragene og korrigerte litt mot nord-øst på slutten da åsryggen dreide vestover. Her kom jeg ut på en høyde og så nå ned på Djuptjønn. Jeg hadde nå kommet inn på vannet fra sørsiden. Mens jeg står der hører jeg stemmer i det fjerne, og får så øye på 2 karer som rusler rundt nede på isen. De ser ikke meg og jeg har tatt bikkja i band og velger å sette kursen tilbake samme vei som jeg kom. Jeg har funnet tjønna og er fornøyd. En liten halvtime tok det å rusle inn fra dette utgangspunktet. På returen ser jeg også at jeg må ha krysset ytterligere en person da det er ferske spor av fjellstøvler som har retning tilbake mot bilen. Jeg hadde parkert ved siden av en annen bil når jeg gikk innover, så det var åpenbart flere enn meg som var på skogstur mot Djupjønn i dag. Når jeg kom tilbake var bilen ved siden av min reist. Så vi har nok definitivt krysset hverandre der inne ett sted. Kanskje har «han» sett oss, mens vi var uvitende. Akkurat slik vi så de andre karene på isen uten at de været oss.

Sosial angst? Neiiii…. -vil bare være aleine liksom. Det er noe med det 🙂

Tredje forsøk – 25 feb.

Nå vil jeg ytterligere sjekke ut en ny vei til Djuptjønn. Nå starter jeg ved den skogsbilveien som går inn en god kilometer etter Ormemyrkrysset. Denne veien er også satt opp med bom. Så jeg parkerer ved bommen og går inn derfra. Ved enden av skogsbilveien, der det er en snuplass/tømmervelt, tar jeg traktorslepa videre østover i terrenget, inn Tjågedalen. Jeg følger innover langs bekken og etter hvert mener jeg at jeg er på høyde med Djuptjønn… da plutselig hører jeg klare hundebjeff rett sør for meg. Det er bratt fra skogsplatået og ned i dalen der jeg befinner meg, så jeg ser ingen ting, men tar Kira i bånd for sikerhets skyld. Vi fortsetter litt innover, bare ett par hundre meter, før vi dreier sørover og forserer lia før vi kommer til en liten høyde hvor vi ser rett ned på Djuptjønn. Denne gangen fra nordsiden. For første gang kan vi gå ned til tjønna og rusle isen bortover. Det er en rekke pilkehull og ferske rester etter leirplass. Det ligger ferdig tyrived ved bålplassen og noen gamle råtne tre er kappet ned til fordel for bålkosen. Det er ikke mange dagene gammelt dette, så det er tydeligvis en plass noen velger. Jeg kan forstå hvorfor. For det er veldig stille og et nydelig sted å finne roen. Hunden vi hadde hørt var ikke å se og jeg lurer enda på hva eller hvem dette var. For alle naturlige stoppesteder langs veien var passert og ingen biler var hensatt i dag? Men at det var folk i nærheten denne dagen, ja det er hevet over tvil… -i alle fall en hund!

Kira fant en halvspist pølse med brød som sikkert var lagt igjen til reven… hun sikler på den men får ikke lov i dag., men da vi kom tilbake på søndagen lå den fortsatt der… og da ble fristelsen for stor i et ubevoktet øyeblikk.

 Fant ut av det…

Nå har jeg gjort meg kjent i området og det blir nok flere turer inn hit. Djupetjønn er ett av fiskevannene som kultiveres av Nordstul Sameie og fiskekort fås kjøpt på nett. Av de 14 vannene som inngår i dette fiskekortet så er det kun Djuptjønn og Teksjå som er angitt som Røye-vann. I Djuptjønn finnes det også Ørret. Et flott alternativ dersom man vil litt vekk fra almenheten uten å måtte gå alt for langt, men det er en fordel å beherske orientering til en vis grad, da det er lite holdepunkter utover å ha kontroll selv i valg av rute inn til målet. Det er en del bratte og ulendte skråninger og stup, så man må velge gangrute deretter. Det er gøy å utforske nye områder og slik sett så skal jeg sjekke ut en trase nordfra på et senere tidspunkt, men da vil jeg følge veien lenger inn enn jeg gjorde sist. For eksempel slik at jeg runder øst for Store Smiutjørn og nord eller nordvest for kollen og ned lia til Djuptjønn… eller vel, om jeg ser på kartet på mobilen (som er langt mer detaljert) så kan det hende at jeg burde helt inn til Gvammetjønn og heller runde vest for lille Smiutjørn og så rett ned mot Djuptjønn. Veivalg er ofte avgjørende for trivselen, blir det for uffsette og krevende så forsvinner mange ganger gleden. Da må en bare se positivt på livet og finne veien ut i bedre terreng.

 Søndag 26. feb. – Fastelavensøndag

Nå var det tid for å vise Trude min nye tur-perle, så vi kjørte til Ormemyr og tok høydedragene innover. Gikk over isen og rastet på den anlagte «leirplassen» før vi fulgte vannet vestover til enden, og tok oss ned langs bekken til vi møtte den samme ruta som jeg hadde tatt på siste tur. Vi fulgte så traseen ut Tjågedalen til vi møtte skogsbilvegen og fulgte den ut til hovedveien. Så fulgte vi Riksveg 364 tilbake til bilen. En fin rundtur på en flott dag.

og når vi var hjemme igjen disket Trude opp med fastelavensbolle…

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.