Jeg ble forleden spurt av en kompis om jeg kunne være med å hente noen saker som var deponert i fjellet. Med de beste intensjoner for det herrens år 2017 vedrørende meg selv og mine turgleder takket jeg ja umiddelbart. Vi ble enige om at den førstkommende fredagen var en dag å dra til fjells. Vi møttes på parkeringen ved Bok&Blueshuset på Notodden, lastet over mitt utstyr til Auduns bil, og så var vi i gang med siste etappen i bil ut til Hjuksebø og Breisetveien. Vi kjørte gjennom bommen, tok så av til høyre, videre opp over brua som krysser jernbanesporene for Sørlandsbanen, forbi Askemyra og litt til. Her er det en liten p-plass med plass til ett par biler om man parkerer trangt og herfra går ruta til topps på Høgelifjell.

Det er ikke langt, men det er bratt. Ca 400-420 høydemeter på rundt 3 km. Det er ca 140 høydemeter/km. Når vi står der ved bilen blir vi enige om at vi slanker sekkene maksimalt, dette for å ikke gjøre denne turen verre enn den allerede fremstår. Så sag og øks blir prioritert vekk. Vinden er kraftig i dag og det blåser friskt selv her nede i bygda. Så noe bålfyring er uansett ikke tilrådelig i dag, så hva skal man da bære med seg øks og sag for? Ingen verdens ting!

Det begynner relativt slakt. Jeg vil tippe at vi går omlag 10-15 minutter med jevn slakk stigning før det tar seg opp. Når det først begynner så blir det bratt. Det er partier som er så bratte at du holder deg med hendene i en tilnærmet krabbestilling for ikke å ramle. Vi har med oss ett problem fra vi gikk ut av bilen. Audun tok av seg «Croksene» for å ta på seg fjellstøvler. Når han strammer opp den tynne ullsokken spjærer den over den ene hælen… vel,uten andre muligheter blir det besluttet, av Audun selv riktignok, at det får bare bli slik det blir. Ferdig med den saken!

Halvgått opp i lia kommer de første signalene på at noe ikke er riktig så enkelt som først antatt. Blemmen på hælen begynner å bli passe stor og det er åpenbart ikke noe drømmescenario. Vi setter oss og tar en pause og Audun tar opp kniven. Han tar av seg sokken, skjærer den i to og kler den på seg igjen. Nå i to deler. Det som før var skaftet på sokken er blitt den delen som dekker hælen, resten dekker resten av foten. Han syter ikke. Han vet at her er det ingen andre løsninger.

Vi har tilbakelagt en god del høydemeter og vi nærmer oss 500 m.o.h. Toppen ligger på 623. Etterhvert så skal vi dreie av fra stien. Vi har snakket om å legge igjen sekkene og ta en avstikker til toppen. Det vil være noen hundre meter videre oppover fra der vi skal ta av mot utstyrsdepoet som er målet for turen, men når vi kommer dit er gnagsåret såpass irriterende at vi beslutter å gå korteste vei, pakke sakene og returnere ned igjen.

Når vi har tatt av fra stien og nærmer oss depoet velger vi å ta lunsj. Vi kom inn i et stille område med god le for vinden og med solen som perfekt varmekilde i lunsjen. Det ble en velfortjent hvil. Vi var nå på ca 580 m.o.h og primusen ble fisket frem. Varm kaffe og kakao ble kokt opp og lastet rett i termokopper, så på med steikepanna og jeg fisker frem dagens overraskelse. Bortelagde-Hjemmelagede ølpølser fra slakteren på EuroCash i Åmål. En av Sveriges nye landsmenn med god slaktererfaring fra hjemmlandet lager de beste pølsene du kan få. 90-95% kjøtt. Skikkelig vare! Det blir 2 pølser på hver med lompe. Så blir vi liggende der i lyngen og småprate før vi må innse at tiden er inne for å bryte opp og komme oss videre til det endelige målet som ligger noen hundre meter unna og snaue 20 høydemeter til.

Vi finner lett depoet, pakker ned alt som skal med. Det er diverse utstyr. Kjeler, trangiasett, en hengekøye, stor pumpe fra luftmadrass, en litt rusten sag, en solid kløyveøks, presseninger, ja kort fortalt så fylte vi sekkene og gjorde klart for en ny runde litt senere for å rydde opp i siste rest etter høstjakta i fjor. Turen ned gikk forholdsvis greit. Tunge sekker og nedoverbakke tar på i lår og kneledd, men vi tok det forsiktig. 4 timer og 40 minutter etter at vi startet ved bilen var vi tilbake. 6,3 km tur-retur og 400 høydemeter hver vei…

Jeg er nok mer glad i lett-kupert bortovergange enn overdreven oppovergange. Likevel, en stor takk til Audun som tok meg med og sikkert en liten takk til meg fra Audun siden jeg gadd å ta turen opp denne bratte lia bare med det til mål for øyet å hjelpe til å bære ned det som har vært et overvintret depot av hendig utstyr.

Litt glimt fra turen:

 

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.