Takk for alle fine turer Kira.

Kira 2017 på Djupetjønn

Min faste følgesvenn måtte få fred lille nyttårsaften. Hun har vært spenstig og ved godt humør og alltid klar for tur helt frem til det siste, men lørdag 8 desember 2018 fikk hun et akutt anfall. Den påfølgende uken hadde vi vår siste tur sammen på Hellemmoen, det må ha vært 11 eller 12 desember.

Hun satt mellom meg og min kone i stua den lørdagen. Hun var ivrig på litt hunde-snacks fra julekalenderen (for hund) og alt var tilsynelatende normalt, plutselig ser jeg at hun blir litt forstyrret, og ser umiddelbart at bakbena fungerer dårlig. Hun sjangler og klarer åpenbart ikke å holde balansen. Jeg misstenker slag sånn umiddelbart, for det skjer så raskt. Det var rett og slett helt akutt.

Kira på Blefjell

Vi får henne med oss ut, men hun raver litt sidelengs. Vi har allerede ringt dyrlegevakta og vi drar omgående. Når vi kommer frem etter ca 40 minutter hopper hun ut av bilen som om ingen ting har hendt. Vi er selvsagt lettet, men det hele virker rart. Dyrlegen tar hunden inn og sjekker, det kommer litt «puss» fra skjeden og dyrlegen konstanterer «innbilt svangerskap» med tendenser til melk i jur og en begynnende «livmorbettenelse». På ultralyd ser veterinæren «litt forttykninger i livmorveggen» . Vi får resept på bredspektret antibiotika og beskjed om å følge utviklingen og så får vi se. Om dette ikke bedrer seg så er det muligens en fremtidig fjerning av livmor som kan bli aktuelt.

Kuren varer 10 dager og hunden kvikner og fungerer tilnærmet normalt. Hun er ikke like ivrig på tur, men henger med på tross av at hun setter seg ned og viser tegn til å ville snu med jevne mellomrom. Tirsdag 18 desember er hun ferdig med kuren, men allerede på torsdag samme uke, to dager senere, blir hun dårligere igjen. Vi nærmer oss julen og det er mye stengte kontorer og vaktordninger, men fredag 21.12 ringer jeg dyrlegen på nytt, mens kontorene er i vanlig drift og vi beslutter å gi en ny antibiotikakur på 10 dager for å holde dette i sjakk til over høytiden.

På Blefjell, opp mot Surløynuten

Tilstanden forverrer seg i løpet av lørdagen og på søndag 23, lille julaften, er det så dårlig stelt at jeg kontakter dyrlegevakta på ny. Så langt er det veterinær på Kongsberg som har behandlet hunden, men nå blir vi sendt til Seljord da det er der vakta holder til. Når vi kommer dit så tror vi at vi muligens står ovenfor en fjerning av livmor. Nå får hun en grundig sjekk, hun blir satt på drypp, og det blir tatt ny ultralyd. Det blir tatt blodprøver og nye prøver av slimhinner etc i skjeden. Blodet ser fint ut og det er minimalt med bakterier fra betennelse i livmor, så det utelukkes derfor som årsaksforhold til den nedsatte almentilstanden. De tar røntgen av bakpart og finner en forkalkning på 3 rygghvirvel bakfra… kan det være noe her. En inflamasjon rundt forkalkningen som lammer/hemmer nervesignalene i bakparten?

Det er ikke godt å bli klok på dette. Kira har også hyppig «sjaging» med hode fra side til side. Dette mener veterinæren må sitte i hodet og at det er lite sannsynlig at det kommer fra den omtalte forkalkningen. Vi blir enige om å forsøke, i tillegg til den antibiotika-kuren hun allerede går på, med prednosolon (kortison) og smertestillende. Det er ingen ideell kombinasjon, men i samråd med veterinær så er vi enige om at hunden virker å så nedsatt almennfunskjon nå at vi ikke har noe å tape på en litt «stram» medisinering i håp om at dette kan bedre seg. Vi fortsetter derfor slik, med medisinering og Kira ligger nå for det meste i ro foran peisen og sliter med å gå eller holde balansen. Vi mater henne og hun både spiser og drikker. Vi får henne ut på do og hun går noen korte turer der hun virker til å ha bedre balanse når hun får litt fart på seg.

Hun lot seg si med det meste… her har Erik tullet litt med henne.

Når vi kommer hjem så googler vi symptomene og finner noe som kalles Vestibulært Syndrom, eller «old dog syndrom» på engelsk. Dette er noe som eldre hunder kan få og som er veldig forenelig med Kiras symptomer. Det er ofte ukjent årsak, men som oftest er det en betennelse i mellomøret som påvirker blodtilførselen til balanse-sentret i hjernen. Dette går over av seg selv etter noen dager eller i verste fall noen uker. Vi er overbevist om at dette må være riktig og roer oss med at dette ser verre ut enn det er. På youtube finner vi videoer av hunder med lidelsen og handlingsmønstret har klare likhetstrekk. Vi fortsetter medisineringen, men utviklingen er urovekkende. Hun blir dårligere og ligger nå for det meste rolig. Når hun løfter hode så klarer hun ikke holde det rolig, det sjager.

På kvelden lørdag 29.12 så forsøker hun å gå, men har nå fått en form for spasme-aktig gange med frembeina. De har så langt fungert langt mer normalt enn bakparten. Hun sliter med å komme seg ut å få gjort fra seg. Det går, men det er krevende. Hun må ha hjelp i trappa ute og dette ser ikke bra ut. Hun er ikke komfortabel selv heller, vi føler en redsel hos henne.

Vi tar nå en beslutning at dersom hun ikke har bedring i løpet av natten så blir det veterinær i morgen og om det ikke mot formodning kan konstateres at det er Vestibulært Syndrom så må Kira få slippe mer lidelse. Hun er 9,5 år, så det er tidlig for en hund, men det er vårt ansvar å si stopp når det ikke lenger er forsvarlig å fortsette. Hun får sove på dyne i stua i natt og mor i huset sover sammen med henne. Søndag morgen, lille nyttårsaften, er hun enda dårligere. Vi bærer henne ut liggende i dynen. Hun klarer etter mye om og men å karre seg opp så hun får gjort fra seg, men detter mens hun bæsjer og dette er ikke greit å se på. Vi legger henne i dynen og løfter henne rett inn i bilen. Vi har fått time hos vakthavende veterinær 11:15 og vi kjører dit. I følge veterinær så vil Vestibulært syndrom ikke ha noen forverret tilstand, den er konstant og går kun på balansen. Med den meldingen er det dessverre slutt på livet for Kira. Den mest sansynelige forklaringen er at hun har fått en «tumor» (svuls) i hodet. 11:30 er hun i dyp narkose og deretter sovner hun stille inn. Hun fikk fred og slutt på en trasig tid de siste to ukene av livet.

17 mai 2017 på Blefjell

Men, hun har hatt 9,5 år med det beste livet en hund kunne fått. Hun har aldri vært i band her hjemme. Hun har gått fritt rundt og vi bor på fjellet, så hun har fått turer i skog og fjell (Blefjell) mange ganger i uken. Hun har vært en flott turvenn, og hun elsket tur. Så vi ser tilbake på et strålende vennskap og mange flotte frilufts-minner sammen.

Hvil i fred lille venn!

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

You may use these HTML tags and attributes:

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.